Olabil Grand Prix

Så var endelig dagen kommet for Nordberg Grand Prix. Førstesjåføren og jeg kjørte bort først for å sjekke ut forholdene, registrere oss, få doningen godkjent av biltilsynet (litt trekk for dårlige bremser), kjøre noen testrunder, legge på den siste polishen etc. Andresjåfør og mamma kom på sykkel senere.

Det var bannere og musikk og masse mennesker. Nesten litt skummelt.

Og en masse olabiler, visstnok 103 stykker. Litt pølse og vafler styrket moralen.

Arrangementet var virkelig imponerende. Ingenting manglet, her er tribunen i svingen «Mors skrekk» (eller noe deromkring), det var korps, storskjerm, speaker med lyd over hele løypa, pauseshow med Pål Anders Ullevålseter på et hjul opp bakken, TV2 var visstnok og tok opptak, og ikke minst var det

Olabil 5

I morgen er den store dagen. Klokka ble nok nærmere 23 før bilen var i akseptabel (kjørbar) stand. Det ble ingen tid til å lage noe kult karosseri eller noe slikt. Men på den annen side har vi en grei platform å bygge noe kult på til neste år, kanskje.

Rattet er fra sjåførens rattkjelke. Setet fra barnevogna kan plasseres i tre posisjoner. Junior:

Senior:

..og Old-Boys skal jeg spare alle for bilde av, men jeg tror den posisjonen kan fungere som tomannssete også.

Bremsepedalen er koplet opp og virker greit, selv om bremseeffekten ikke er helt super. Jeg tror den viktigste årsaken er at bremseskiva har litt liten diameter. Men vi får klare oss uten bråbremsing, det viktigste er vel å kunne dempe hastigheten litt. Nå får det stå til.

Olabil 4

Litt mer plundring med olabilen i dag, tre dager før Grand Prix. I fjor høst skiftet vi persienner på huset, og jeg tok vare på den gamle sveivestangen, nettopp med tanke på styresystem for en olabil. Jeg kan nå «surfe» på bilen og styre med sveiva.

Ellers består styresystemet av litt frokostplast, en gjengestang, og ytterst noen lekre kuleledd fra biltema.

Sykkelbremsen er montert opp. Neste skritt er sete, bremsepedal og ratt. Hvis det blir tid: Støtfanger og karosseri.

Gjenbruk

Kjære dagbok. Jeg lever i tiden. Det er med andre ord lenge siden jeg gjorde musikksamlingen tilgjengelig fra husets server, slik at et trykk på en knapp eller to snurrer igang en vilkårlig plate (Random Access Memory!). CD-er og kassetter (jeg har omtrent 5 LP-plater; lite å snakke om) har de siste årene stått og samlet støv i bokhylla. De tar opp mye plass, uten særlig annen funksjon enn at gjester som kjeder seg kan se hva slags musikk vi har, og at barna kan leke med (les: ødelegge) dem. Det første jeg gjør når jeg kjøper en CD er å legge den inn på serveren. Deretter er deres eneste funksjon egentlig som et slags lisensbevis, samt en sjelden gang å tas med i bilen eller til barnas ha-med-dag i barnehagen.

Det fins altså rom for forbedring. Det som tar plass er all den blanke hardplasten. Den har liten verdi. Jeg bestemte meg for å lagre CD-ene i dertil egnete konvolutter fra min favorittduppedittonlinebutikk og å legge disse i dertil egnete bokser, til en total pris på omtrent kr 0,75 per album. I konvolutten legger jeg selve CD-en(e) og bildeomslag. Spesielle deksler etc. kan jeg eventuelt legge i boksen som de er. Plast og annet grums går i søpla (eller er det noen som trenger dem?). Hver boks tar omtrent 100 album, og tar vel omtrent samme hylleplass som 15-16 CD-deksler. En snill mann på Internett ga bort de fine skillekortene du ser på bildet.

Jeg tror jeg har antydet her før at jeg tar vare på mye skrot. Det er noe som føles galt med å kaste ting man tror kan komme til å være kjekt å ha for noen en gang, selv om det nok isolert sett er en større kostnad å lagre det enn jeg kan håpe på å tjene på skrotet senere. Den immaterielle verdien av å kunne bruke noen krokete beslag fra en gammel rullegardin til å lage en olabil er ikke neglisjerbar. Ting som både er umulig å lagre og åpenbart kan ha verdi for andre, kan man gi bort på finn, slik han med skillekortene gjorde. Slik optimalisering av samfunnets ressursbruk er en fin side ved det digitale kommunikasjonssamfunnet som vokser fram.

Jeg prøver å bygge olabil til barna (inkludert meg selv), og trengte en gammel sykkelbrems til den. Det gis bort mange sykler på finn, men det ville være dumt å ødelegge en sykkel noen andre kunne bruke. Dermed dro jeg til den kommunale gjenbruksstasjonen der det kastes mange sykler hver dag. Jeg spurte om jeg kunne forsyne meg med en brems. Det kunne jeg egentlig ikke, men jeg fikk nå lov like vel siden jeg spurte så pent. Jeg undrer meg over hva slags regel jeg egentlig overtrådte. Hva kunne være bedre gjenbruk enn at jeg bruker en del av noe som formodentlig var på vei til spikerfabrikken istedenfor å kjøpe en ny brems? Burde ikke ideelt sett alt på gjenbruksstasjonen filtreres gjennom en katalog over ting folk ønsker seg? Internett og data, RFID og alt det der? F.eks jeg kunne godt tenkt meg motoren fra en av de gressklipperne som alltid står der…

Olabil 3

Bare seks dager igjen til Grand Prix nå, og stresset begynner å melde seg litt. Som alltid så lider prosjektet av featuritis, og jeg føler meg slett ikke sikker på at vi klarer å stille til start.

Jeg brukte omtrent halve sykkelturen i går til å tenke på hvordan jeg skulle lage en bremseskive. Til slutt åpenbarte seg et gammelt frokostbrett fra ikea som vel ble brukt to ganger en gang på nittitallet, lagd i vidunderlig perfekt plast. Det slår meg at denne kan brukes ikke bare til bremseskive, men også diverse lagere jeg trenger til bakakselen.

På bildet ses frokostbrettet samt bakakselen. Innretningen på akselen er for å låse hjulet til akselen slik at bremseskiven kan virke.

Bakstillingen laftes av totommfire. Treverket er litt sprukkent, så jeg kjører inn noen skruer for å hindre at det sprekker helt. Ellers ses bakakselen og sykkelbremsen jeg hentet på Haralrud og som jeg håper skal kunne gripe bremseskiven.

Her ses bakstillingen montert opp med bremseskive og lager i frokostbrettplastikk.

Ellers har jeg puslet litt med forstillingen. Jeg oppdaget at det krevdes mer krefter enn jeg satt pris på å dreie på hjulene. Plutselig forsto jeg hvorfor det gjelder å ha minst mulig avstand mellom svingakselen og senter på hjulene. Litt omorganisering av bolter og muttere så ble avstanden redusert med 10-12 mm, men den nok fortsatt ikke optimal. Håper rattet og styringen vil virke for det.

Sykkeltur

Sykkeltur i Nordmarka; planen var å ta T-banen (dvs. bussen) opp til Frognerseteren og så sykle hjem via Ullevålseter.

Etter ca. 100 meter sykling begynner det å regne. Heldigvis fant vi ly.

Heldigvis bor vi et sted der en regnbyge måles i minutter og ikke dager. Etter en liten stund kunne vi skimte Tryvannstua i det fjerne.

Der ble litt nødvendig påfylling av kalorier utført.

Neste etappe gikk til Ullevålseter, der nok en påfylling var påkrevet,

Siste etappen hjem tæret på kreftene til samtlige.

Olabil 2

Å jobbe med tre er kult, men metall er litt mer mandig liksom.

Forstillinga er montert og klar. Den tålte 100 kg trykk midt på (ikke spør hvordan jeg vet det).

De røde jernene er oppmot 4-5 mm tykke. Jeg måtte kappe dem både her og der, endelig fikk jeg bruk for den store vinkelsliperen.

Bildet er tatt etter at jeg tok av beskyttelsesbrillene.

Olabil 1

Vi satser mot Nordberg Grand Prix, og bygger olabil. I går hentet vi en ødelagt barnevogn gitt bort på Finn. Den hadde fine hjul. Første angrepspunkt er forstillingen, fordi jeg tror den er vanskligst. Første tilnærming er en konstruksjon av vinkeljern og diverse bolter jeg har brukt de siste 20 årene på å samle opp, komplettert med en ørliten tur til skruebutikken.

(I bakgrunnen skjelnes et annet prosjekt: ethernet og TV-antenne til medieserveren som har fått plass i boden.)

Til bakhjulene satser jeg på å bruke den opprinnelige akselen fra barnevognen. Den var sveiset godt fast i barnevognunderstellet.

Førstesjåføren gjennomgår årets rite: overnatting i barnehagen. Han forventer bokstavelig talt at bilen skal være ferdig i går. Men jeg tror vi skal være fornøyd hvis vi rekker Grand Prix om 10 dager.