Årets sikreste vårtegn, Nordberg Grand Prix, kom som vanlig som julekvelden på kjærringa. Mesteparten av lørdagens ledige tid gikk med på å oppfylle en gammel ambisjon, nemlig å lage et karosseri på olabilen. Jeg har hatt liggende en sånn tynn (ca. 3 mm) fiberblate til formålet. Når jeg bløtla den i en bøtte varmt vann og med en skurefille, lot det seg bøye ganske bra. Vi satset på et karosseri i Morgan-stil.
Årets tekniske forbedringer forøvrig består i kulelager på framhjulene, samt oppjusterte bremser slik at den faktisk fungerte noenlunde bra.
Juniors ukelange ambisjon har vært å male olabilen. I åttetida kvelden før den store dagen var bilen endelig klar til å males. De tilgjengelige (vannbaserte) fargene var kongeblå og «caffe latte» tror jeg det var.
I år var storebror opptatt på andre kanter, så lillebror skulle regjere feltet alene. Her venter vi ved startområdet. Etter to år med regn var det endelig flott sommervær i år, og med salg av pølser, saft, vafler, gratis ispinner, olabiler, korps, flagg, speaker, storskjerm, etc. etc. måtte det jo bli en fin dag.
En billøs klassekamerat fikk bli med som copilot. Det omkonfigurerbare setet fikk gjort nytte for seg, og snart var det plass til to igjen.
Et stemningsbilde fra bakken. Vi ser her oppover Pål-Anders-sletta (Hr. Ullevålseter stilte forøvrig, med stylter) som leder inn i svingen «Mors Skrekk».
Bortsett fra en liten kræsj i første runde og en ørliten karosseribulk – raskt reparert med skrujern og gaffateip – forløp løpet seg bra for vår del (det var ellers rapporter om at én person ble sendt på legevakta etter å ha blitt overkjørt av sin egen bil, men det gikk visstnok bra). Etter det jeg forsto så holdt bilen vår denne gangen farta over sletta slik at den ikke måtte dyttes bort til svingen. Hvem vet, kanskje det var de nye kulelagerne som gjorde utslaget.
Prisutdelingen er et naturlig høydepunkt:
Når det hele var over ble vi hentet av familien, som fikk (forsøksvis) posere med sjåføren.
Frodes blog 