Støpejernspannesveis

Vi har en støpejernspanne med trehåndtak. Lenge var håndtaket løst, i den forstand at det snurret rundt kanskje 10-20 grader. Det er ekstremt lite hendig når man skal løfte en tung og varm panne full av tomatsaus.

Trehåndtaket er festet ved en lang gjennomgående stang som er skrudd inn i støpejernet i den ene enden, og med en slags mutter i ytterenden. Etter å ha forsøkt å stramme opp dette systemet et utall ganger, knakk stangen. Da jeg forsøkte å bore ut skruhullet i støpejernet og gjenge opp, knakk jeg (selvsagt) gjengetappen slik at den var umulig å få ut (selvsagt).

Enden på visa ble at jeg tok en vingemutter og sveiset fast på panna rett over gjengehullet. Så kappet jeg en passende bit 6mm gjengestang og skrudde i vingemutteren. I trehåndtaket skar jeg ut et passende hakk til vingemutteren, slik at vingene sørger for at håndtaket ikke kan rotere, og skrudde på endemutteren.

Så er det bare å håpe at sveisen ikke ryker akkurat mens jeg balanserer neste porsjon varm tomatsaus.

Forøvrig måtte jeg før alt dette reparere mitt 400-kroners sveiseapparat: Den «streken» som indikerer strømstyrken (bak et glass inni boksen) var rett og slett blitt borte. Jeg skrudde av dekselet, og det var lett både å finne selve «streken» (altså en metallbøyle) og problemet: Den var festet med to små skruer, men skruene (eller rettere sagt gjengehullene i «streken») var av så dårlig kvalitet at skruene rett og slett hadde falt ut. Jeg dynket skruene i litt superlim og skrudde det noenlunde fast, håper det holder et år eller to, det er jo i prinsippet ingen belastning på dette. Det funket ihvertfall til pannesveisen.

Iskremmaskinstrømforskyning

 

 

 

Dilemmaet med iskremmaskiner er at de har en tendens til å være enten (veldig) store og dyre, eller små og dårlige. Dvs. at de enten har en kuldekompressor med alt mikkmakk det innebærer, eller de baserer seg på et kjøleelement som gjerne ikke har nok kuldekapasitet til å fryse isen skikkelig.

Det slo meg en gang i vinter at det burde være mulig å omgå dilemmaet ved å ha en maskin som kjører inne i fryseboksen. Altså «gjenbruker» man kuldekompressoren til fryseboksen sin, og alt man ellers trenger er en liten motor for å røre om i isen. På en kjapp tur til det globale landsbymarkedet fant jeg én maskin som fulgte dette prinsippet, nemlig Panasonic BH-941P. Denne var tydeligvis ute av produksjon, men jeg fant et (nytt) eksemplar på ebay… i Italia. Forsynet ville ha det til at jeg skulle til gelato-landet et par uker senere, så jeg fikk mine italenske kontakter til å kjøpe maskinen for meg, og utrolig nok ankom den én dag før jeg kom. Perfekt timing på alle måter.

Maskinen er altså batteridrevet. Batteriene (2 x 3V) er av en noe spesiell type, formodentlig fordi de skal virke i -18 grader. Ifølge manualen skulle et sett batterier vare til 8-10 porsjoner iskrem. Små porsjoner. Planen var å lage opplegg for en batterieliminator med en tynn ledning inn i fryseboksen.

Jeg kjøpte en 6V batterieliminator, kontakt og plugg, demonterte maskinen og drillet passende hull til kontakten:

 

Så festet jeg kontakten og loddet lederne til batteritilkoplingen:

 

…og satt det hele sammen. Det hele ser ut til å virke fint, men det gjenstår å forsøke å lage batterieliminert iskrem. Det får bli i morgen.

Pastamaskinholder

Jeg har forsøkt å løse et av livets evige problemer: Håndtaket på skrutvingen til pastamaskinen er i god italiens design, og består dermed av opptil flere mikrometer tykk, sprekkferdig plast som er limt rundt den runde metallskruen. Dette er åpenbart konstruert for å tåle flerfoldige millinewtonmeter i dreiemoment.

Den forøksvise løsningen består i å drille et 3 mm hull gjennom håndtaket og skruen, og tre gjennom en M3-skrue med mutter. Så penslet jeg på godt med plastlim (limet for sentralstøvsugerinstallasjonsrør).

Jeg vet ikke hvor lenge plasten vil holde, men når den ryker kan den uansett lett erstattes med en metallpinne gjennom hullet. Hursomhelst, resultatet ble bra nok til at jeg kunne sveive ut en anstendig lasagne til dagens middag.